En gang var de The Dukes of Stratosphear.
Jeg har alltid vært stor fan av XTC og regner dem som et av de 20 viktigste bandene i rockehistorien. Ja, seriøst! De har riktignok et par halvslappe album på samvittigheten, spesielt Go 2 (1978), Mummer (1983) og Wasp Star (2000), og enkelte låter har et element av utilnærmelighet over seg.
Akkurat som om de med vilje har gjort seg litt vrange og lagd sanger du enten elsker eller hater. Jeg kan f.eks. styre meg for Melt the Guns fra den ellers så flotte English Settlement (1982), mens en god kompis av meg synes det er noe av det beste de har gjort. Go figure!
Samtidig er det nettopp dette som gjør XTC til et så fascinerende band, de lagde både fengende poplåter og noen mer kantete og masete låter. Sånn sett bør det være noe for enhver smak her; punk, new wave, pop og rock i en og samme pakke. Det er et evig mysterium at ikke flere har trykket disse gutta fra Swindon til sitt bryst.
Andy Partridge var hovedvokalist og sjefslåtskriver og sto som oftest bak de mest popete hitlåtene, mens Colin Moulding lagde de litt mer sære og mørke låtene. Men det var overhodet ikke noen automatikk i dette her, Moulding lagde f.eks. deres første hit Making Planes for Nigel, mens Partridge lagde The Somnabulist, som langt ifra er noe hitmateriale i mine ører.
Skylarking (1986), gruppas mesterverk og kanskje mest tilgjengelige album, er krydret med referanser fra 60-tallets popmusikk, spesielt The Beatles og The Beach Boys. Det er også elementer av psykedelia murrende under enkelte låter. Det mange ikke visste på det tidspunktet var at XTC året før hadde gitt ut ep’en 25 O’Clock som The Dukes of Stratosphear, noe av det mest pop-psykedeliske på britisk jord siden Pink Floyds Bike og See Emily Play.
I 1984 slapp XTC The Big Express uten at det vakte noe særlig oppsikt kommersielt sett. Om det var det som gjorde at det gikk en faen i dem vites ikke, men året etter skapte de 
seg altså alter egoene Sir John Johns (Andy Partridge), The Red Curtain (Colin Moulding) og Lord Cornelius Plum (David Gregory), og lot psykdelia anno 1967 flomme over i The Dukes of Stratosphear. Musikkpressen sniffet kjapt på lunta, men gutta nektet konsekvent at det var de som sto bak. Det var først ved utgivelsen av LP’en Psonic Psunspot i 1987 at de ga etter og innrømmet at de var bakmennene.
Etter min mening fungerer 25 O’Clock aller best, de drar det litt for langt ut på Psonic Psunspot. Låtmaterialet er ikke like sterkt, så en merker at det går litt på tomgang. Og den Alice-i-eventyrland-aktige småpratingen mellom sangene blir kjapt trøttsomt. Men når det er sagt er begge utgivelsene på høyde med det de lagde som XTC, og låter som 25 O’Clock, The Mole From the Ministry, Vanishing Girl, Collideascope og Pale and Precious er noe av det aller beste de noen gang har gjort, uansett hva de kalte seg.
